Er det rom for stillhet i trosopplæringen og i kirken?

Er det rom for stillhet i trosopplæringen og i kirken? Problemstillingen kan synes paradoksal, for stillhet er vel en naturlig del av det vi «gjør» når vi er i kirken – enten det er i trosopplæringen eller i gudstjenesten? Med mange år som kateket, og i prestetjeneste de siste årene, har jeg reflektert mye over stillhetsarbeidets kår i kirken, også når det gjelder barn og unge. I denne artikkelen peker jeg på noen teologiske aspekt ved stillheten, hvorfor «stillhetsarbeid» synes krevende, og til slutt deler jeg noen erfaringer.

Guds stillhet

Den katolske teologen Richard Rohr (Rohr 2014) beskriver i sin bok Silent compassion ulike sider ved stillhet i lys av kristen spiritualitet. Han forstår stillhet som kontrast til tomhet, noe som er bak og mellom ordene våre, noe skapende. Han sier at stillhet både kan forstås som en naturlig forfriskende stillhet for den introverte delen av oss, eller stillheten innimellom i samtalen, og dessuten den «spirituelle stillheten som ikke trengs fylles med nervøs latter, eller en vits eller at vi kjenner behovet for å være flinke eller informerte. En slik stillhet krever en dyp tilstedeværelse i seg selv og i nuet». Han peker også på at stillheten fastholder motsetningene, bidrar til kreativitet og gir oss viktige mellomrom innimellom ordene og rundt ideene. Som når vi opplever skjønnheten i et kunstverk eller ute i naturen. Stillhet er i slike grenseoverskridende opplevelser til hjelp når ord blir begrensende. Dette klinger godt sammen med Mester Echards utsagn om at ingenting i universet er så likt Gud som stillheten.

Går vi til noen bibelske tekster, ser vi for det første Elia som erfarte Gud i den skjøre stillheten på Horebfjellet (1. Kong 19, 12). Flere ganger hører vi i evangeliene at Jesus trekker seg tilbake til stillheten for å be (Mark 4, 46). I et skapelses-teologisk perspektiv kan vi reflektere over stillheten som en dimensjon ved Guds vesen og noe som gjennomsyrer skaperverket. Skapelsesfortellingen åpner for sammenheng mellom Skaperen, skaperverket og stillheten (1. Mos 1). Slik er stillhet beskrevet i Bibelens første vers, sier Rohr og fortsetter: Den første realitet er beskrevet som øde og tom, og Guds Ånd svevde over vannet, over lyden av stillhet. Ånden er stille og kraftfull. Vi trenger å løfte fram dette at vi tror på en Gud som fortsatt er skapende i oss og i verden, som er virksom og nærværende både i stillheten, i Ordet og på måter som er utenfor vår forstand. Derfor er det viktig å betrakte stillheten som Guds stillhet; en fylt stillhet av Guds nærvær i oss, mellom oss og i skaperverket. Vi kan derfor tenke relasjonelt om stillheten i spirituell forstand. Den skaper usynlige bånd mellom Gud, små og store troende mennesker og på tvers av det som ellers måtte skille oss.

Det leder videre til å understreke hvor viktig den barneteologiske forståelsen av barnet som fullverdig troende subjekt er i denne sammenheng. Luthersk teologi legger stor vekt på at troen gis som gave i dåpen, og at den, kvalitativt forstått, er likeverdig med voksentroen. (At troen modnes intellektuelt og kognitivt med alderen, er en annen sak.) Det betyr at også det minste barnet er og blir «fullverdig trosutøver» og del av kirkens fellesskap. Det er interessant å se dette i lys av fortellingen hvor Jesus inkluderer barna i sin nærhet og velsigner dem (Mark 10, 13–16). Tolker vi dette i lys av spørsmålet om stillhetens kår i kirken, undrer jeg meg over om det å være sammen med Gud i stillhet, undring og bønn umiddelbart er lettere for «de minste» enn for oss som voksne?

Laurenze Freeman (Freeman 2013) utdyper dette i sin bok Meditation with children. Han henviser til Luk 9, 46–48, der Jesus sier at den som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg. Freeman hevder at stillhet og meditasjon er så enkelt, at det paradoksalt nok synes mer krevende for de voksne. Ved å ta imot barnet på denne måten, blir vi minnet på vårt sanne jeg:

Det er barnets evne til å være immanent (nærværende), til å være naturlig og til å være totalt til stede i nuet, som lar oss erfare at på et vis er barnet nærmere Gud enn de fleste av oss. Denne tilstedeværelsen hos barnet er også barnets kapasitet for bønn, for kontemplasjon, for meditasjon og bønn fra hjertet (Freeman 2013: 16).

Freeman er også opptatt av at vi voksne lett lager problemer, eller trekker med vår egen skepsis når det gjelder å skape rom for stillhet, bønn og meditasjon med barn. Vi må ikke sette grenser slik at det vi gjør sammen med barna, bare handler om effektiv undervisning, moralske læresetninger, katekismen. Det kan være viktig nok, men det er ikke hele bildet, og de har mye større kapasitet åndelig sett enn dette, sier Freeman. Når Jesus på denne måten inkludere de minste i sin nærhet, mener jeg det er en sterk utfordring for oss som kirke å skape nye, åpne og gode rom for stillhetsarbeidet med barn og unge i trosopplæringen og i gudstjenesten.

Stillhetsarbeid som praksis

Peder er ti år
Han sitter med lukkede øyne
øverst i trappa, framme i kirka
Saxofonmusikken fyller rommet
Han har akkurat avsluttet
en stille vandring
med de store perlene i kristuskransen
sammen med mange andre
Nå er han helt stille
Gud og Peder

Den svenske biskop emeritus Martin Lønnebo utformet på 1990-tallet en bønnekrans, i Norge kjent som kristuskransen. Bønnekransen har fargede perler knyttet til ulike sider ved troen og livet. Han var tydelig på at det var nødvendig med flere «stilleperler» enn andre perler, fordi det er krevende for oss mennesker å finne tid og rom for stillhet i livet. Vær varsom med ordene, men sløs med stillheten, oppfordrer Lønnebo. Mange er for tiden opptatt av de viktige vekslingene i livet mellom arbeid og hvile, stillhet og lyd og ulike former for rytme og liturgi. På dette punktet er vi ved en viktig utfordring, og samtidig en viktig begrunnelse for hvorfor kirken i særlig grad bør legge til rette for stillhetsarbeid: Små og store trenger både stillhet, slike vekslinger og erfaring av gjentakelse. Her har kirkens trosopplæring og gudstjenesteliv en unik mulighet, men min antagelse er at stillhetsarbeidet ikke i særlig grad har hatt prioritert. Hvis dette er riktig, bør vi gjerne samtale videre om årsakene. Spørsmålet er om vår tid, med så mange former for «støy» og stress ikke minst gjennom sosiale media, gjør at kirkens trosopplæring i stor grad forsøker å matche dette. Dessuten er det kanskje besnærende å måle hvor vellykket et tiltak er ut fra om bare barn og unge har hatt det «gøy» eller «kult», eller hva vi antar de har lært av faktakunnskap.

Flere trosopplærere jeg har snakket med, peker på hvor vanskelig det er for dem, prester og andre som formidler for barn og unge, å slippe taket i noen av ordene – og stole på at Den hellige ånd gjør sin gjerning i stillheten. En annen utfordring er hvordan stillhetsarbeidet kan integreres, pedagogisk og metodisk, i undervisningen med store kull eller mange deltakere. Svarene på disse spørsmålene er viktige fordi det er avgjørende at kirken oppleves relevant slik livet faktisk er. Gjennom ulike former for stillhetsarbeid kan kirken nettopp representere noe annerledes midt i det hektiske livet til små og store mennesker. For ordens skyld vil jeg understreke at jeg ikke mener at all trosopplæring skal være stillhetsarbeid, men i vekslingen mellom stillhet og mangfoldet av aktivitet vil trolig stillheten oppleves meningsfull.

Stille vandring med kristuskransen

Vandringer som metode er mye brukt i trosopplæringsarbeidet, ofte for å gi barn og unge kunnskap om ulike tema og bibelfortellinger. Tenker vi å benytte vandringer som metode i stillhetsarbeidet, må vi være bevisst på at stillheten både er målet og et middel. Den som legger til rette stille vandringer, bør arbeide med egen tilstedeværelse og våge å slippe kontrollen på hva som skjer underveis hos den enkelte. I stedet kan man ha fokus på at den treenige Gud er sammen med barnet og ungdommen i stillheten. Gode rammer sammen med en trygg ledelse er likevel viktig, slik at ettertanke, undring, bønn og meditasjonen får rom.

I teksten om Peder ovenfor beskrives det jeg opplevde første gangen vi hadde vandring med kristuskransperlene på Lys våken. Til sammen sytti elleveåringer deltok på en stille vandring i kirkerommet en sein kveldstime. Det store kirkerommet var preget av stillhet, kun med rolig Jan Garbarek-musikk som akkompagnement. Perlene var fint plassert med små plakater med noen stikkord til ettertanke og bønn. En erfaring er at innledningen til stille vandringer er viktig, gjerne i et tilstøtende rom, der alle får utdelt kristuskransen. Lederen forteller da kort hva perlene betyr, og skaper en positiv forventing til det som skal skje. Vi forteller at det å være stille, tenke og be er noe fint, men samtidig kan det oppleves vanskelig. Vi snakker om å ha respekt for hverandre, at vi har god tid og helst går alene – og at vi opplever ting ulikt. Før deltakerne går rolig inn, synger vi gjerne et par vers av en enkel, kjent bønnesang. Unge og voksne medarbeidere deltar i kirkerommet og tar kontakt hvis de ser noen som er urolige eller utrygge.

Stille vandring ute – pilegrimsvandring

Stille vandringer legges til rette ut fra målgruppa, de lokale forholdene, kirkerommets karakter eller om det er en vandring ute. Stille vandringer ute åpner for flere muligheter, men samtidig noen nye utfordringer. Mange barn har deltatt i sporløp, og forbinder kanskje noe med det. Andre har vært med på «undretur» eller lignende, noe som minner mere om denne formen for stille vandring. Det er viktig at en i planleggingsfasen avklarer typen vandring, og også her bør en ha en innledning sammen med barna. Jeg har blant annet erfaring med å legge til rette pilegrimsvandring for sju–åtteåringer med hovedelementer fra tradisjonell pilegrimsvandring. Det er forståelig nok mer krevende for barn å «finne den indre roen» når de kommer ut – her er det jo opplagt at vi skal leke! Uansett er det viktig å la rommet, enten det er ute eller inne, spille på lag. Vi kan kombinere ulike aktiviteter i forkant og etterkant, og ikke presse barn inn i noe som blir helt feil i forhold til deres behov for kroppslig utfoldelse eller leik.

Min erfaring er at en pilegrimsvandring for barn i småskolen fungerer fint når det er nøye planlagt og nok unge/voksne ledere. Selv om vandringen ikke i like stor grad bærer preg av stillhet, kan det likevel gi barn og unge rom for refleksjon, undring, stillhet og bønn. Dessuten får de muligheten til å kjenne Guds nærvær i skaperverket og fysisk utfoldelse ute. Det er dessuten mange muligheter til å legge inn undringsspørsmål, enkle stillhetsøvelser på stoppestedene eller øvelser der barna i stillhet former noe av naturen eller gjør ulike bevegelser. Når barna etter hvert kommer til «målet», som gjerne er kirkerommet, blir de møtt av vakker orgelmusikk, sang, dåpspåminnelse, bønn etc. Også i denne metodikken kan formidleren utfordres på å «slippe kontrollen», bruke færre ord og stole på at Gud møter barnet i stillheten, i skaperverket og i fellesskapet av gode medvandrere. Kanskje åpnes andre rom enn vi visste om i barnet, kanskje males gudsbilder med andre «farger», og barna får nye erfaringer av å være en viktig del av kirkens fellesskap.

Godly Play – stillhet og lek med Gud

Jerom W. Berryman (Berryman 1991) har i en årrekke arbeidet med temaet barn og stillhet ut fra en teologisk og spirituell synsvinkel og utarbeidet metodikken Godly Play (GP), på norsk innimellom omtalt som «gudsrikeleiken».  GP har en tydelig barneteologisk forankring og en metodikk som reflekterer at Gud møter barnet i stillheten.  Berryman´s metodikk og barneteologi har sin bakgrunn i Maria Montessori pedagogikk. Hun sier blant annet om stillhetsarbeid med barn:

Oppdrageren kan føre barna fram til denne konsentrasjonen. Til dette formål tjener for eksempel øvelser i å være stille, som utenforstående ofte synes er nokså overdrevne. Men det som skjer i denne konsentrasjonen, er en prosess som går for seg uavhengig av oppdrageren og i grunnen også uavhengig av barnet selv. Det er en prosess som kan sammenlignes med å våkne opp, en prosess der menneskets åndelige krefter frigjøres. (Bollnow 1976)

Berryman knytter barnets erfaringer med å møte Gud i stillheten til fire religiøse «språk» (fig).

Den første dimensjonen er når barnet responderer med en form for «AHH!», noe som oppstår spontant i stillheten. Denne responsen er dypere og uavhengig av forstanden, eller som når, i et øyeblikk av stillhet, Gud blir realitet i oss (Stonehouse 1998). Den andre responsen er «AHA!» når vi erfarer at det er jo Gud. Den tredje er når barnet fylles med glede, og responsen over det Gud den allmektige åpenbarer for oss er «HAHA!». Den fjerde responsen er en «overflommende stillhet», som vi kanskje kan assosiere med å være i «flyt» (Beryman 1991).

Figuren viser at stillheten både er kjernen og gjennomgående i de fire dimensjonene. Det kan likevel synes som jo lenger ut i sirkelen man kommer, jo lettere er det at vi lærer oss selv og barnet et religiøst språk som gjør at vi gir slipp på stillheten: Without the continuing experience of God, theology becomes words about word … In spite of cognitive limitations, a genuine knowing of God is open to children (Stonehouse 1998: 174).

Det siste tiåret har mange trosopplærere og prester gjennomført kurset i Godly Play og tatt det i bruk i menigheten. GP har en svært strukturert metodikk med figurer og et «materiell» knyttet til hver fortelling. Hver samling har et fast ritual som varer ca. en og en halv time: Mottakelsen av den enkelte, gjenfortellingen av bibel/tema-fortellingen med undring og en samtale ut fra gitte undringsspørsmål. Deretter arbeides det enkeltvis i stillhet med for eksempel tegning, bygging, maling, undring. Samlingen avsluttes med litt drikke og frukt. Metodikken er i bruk over hele verden i ulike kirkesamfunn (godlyplayfoundation.org).

Jeg har noe erfaring med å benytte Godly Play i trosopplæringen og er dessuten mor til tre barn, som tidligere deltok i en fast gruppe over flere semester. Gruppen ble ledet av menighetspedagog og kursholder i GP, Anne Kaldestad. Hun spurte nettopp noen av disse 15-16, som nå deltar på årets MILK-kurs, om hva de husket best. De svarer blant annet: At alt var så vakkert og ordentlig, … vi hadde god tid … og hvorfor slutta vi egentlig? GP og fortellingen om «Den gode gjeteren» benyttes fortsatt som metode på T5-dagen i denne menigheten. Den har også vært integrert på ulike måter i andre trosopplæringstiltak og på lederkurs. Noen har anført at GP-metodikken er krevende når gruppene i trosopplæringen er store. Kaldestad har tilrettelagt GP for både små og store grupper, i gudstjenestesammenheng som preken og også sammen med voksne. Mulighetene er mange, mener hun, men det er viktig å fastholde den metodiske tenkningen og en dypere forståelsen av hvorfor man velger denne metodikken.  Kaldestad reflekterer videre over noen av sine erfaringer, og sier: Det er helt avgjørende i Godly Play å stole på at Gud virker i stillheten, og at Gud møter barnet på måter vi ikke forstår. Vi kan bare åpne, legge til rette og ha tid. Dette handler om prosesser i barnet som vi (pedagoger eller andre) ikke kan styre. Det er ikke enkelt å akseptere at vi må slippe kontrollen, eller ikke kan måle hva barnet lærer eller erfarer!

Det er bare så godt å være der

Det er bare så godt å være der, repliserte ei jente, som ble spurt om det var gøy på et trosopplæringstiltak i kirken. Gjennom kirkens trosopplæring og gudstjenester deles evangeliet og fellesskap med tusenvis av barn og unge hver uke. Den er i stor grad preget av mye god metodikk og ofte med mange ord. Hverdagen til små og store mennesker er preget av mye «støy», mange impulser og krav, og mange strever for å finne sin plass i et brokete liv. Midt i alle utfordringene er vi med og legger vi til rette for at små og store erfarer at der kirken er, der er Gud, og der er det bare så godt å være!

I denne artikkelen har jeg forsøkt å reflektere over stillheten som ressurs for kirken, ett av mange rom der Gud møter små og store mennesker – og ikke som en metode for læring! Jeg har redegjort for noen teologiske momenter, og forsøkt å peke på noen muligheter for å integrere stillhetsarbeidet i trosopplæringen. I gudstjenestearbeidet kan mange av disse erfaringene enkelt overføres. Men stillheten er «skjør»; den må vernes om, og kirken gjør rett i å skape nye og ulike rom for stillhet og hellighet i vår tid.

Litteratur

Bollnow, Otto Friedrich.  Eksistensfilosofi og Pedagogikk 1976
Berryman Jerome W.  Godly Play, a way of religious education 1991
Freeman Laurenze Meditation with Children 2013
Gammelsæter, Marianne Bergsjø: 2007 Masteravhandling
Barnets som troende subjekt – en kvalitativ undersøkelse av fem trosformidleres barneteologiske forståelse og konsekvensene det gir for barnet som troende subjekt i trosmiljøet  Bergen: NLA Høyskolen
Lønnebo Martin. Ängelen
Newell, J.Phillip. The Book of Creation1999
Rohr, Richard Silent compassion 2014, Franciscab Media, Ohio
Stonehouse, Catherin Joining children on spiritual journey, 1998
Vikstrøm-Jokela, Monica Her er jeg, IKO Forlaget 2012
htttp://www.gudsrikeleiken.no
http://godlyplayfoundation.org

Marianne Bergsjø Gammelsæter

Forfatter Marianne Bergsjø Gammelsæter

Marianne er sertifisert for Godly Play i England i 2013. Har arbeidet med barnetologisk forståelse av barnets spiritualitet og som troende subjekt. Har lang fartstid som kateket og arbeider nå som prest.

Flere innlegg av Marianne Bergsjø Gammelsæter

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.