Jeg leser «Barnets religiøse potensial» av Sofia Cavalletti og dette er virkelig en vidunderlig bok.
Sammen med Gianna Gobbi var Sofia Cavalletti grunnleggeren av «Den gode hyrde katekese», som er i likhet av Godly Play en Montessori basert formidling av trosopplæring. Det var ved et samarbeid med Cavaletti at Jerome Berryman utviklet Godly Play, så her går vi litt nærmere kilden. Jeg hadde ikke tenkt å skrive en bokanmeldelse men heller skrive noe innlegg om boken og spesielt om det som rørte meg eller gav meg opplysning.
Cavalletti skriver om barnets nærmest intuitive kjennskap til Gud. Hun har samlet flere beretninger som illustrerer dette. En av de går som følge:
«… et eksempel fra ei jente på tre år, som vokste opp uten noen som helst religiøs påvirkning. Hun gikk ikke i barnehagen. Ingen hjemme, ikke en gang bestemoren, som selv var ateist, hadde noen gang snakket om Gud. Barnet hadde aldri vært i kirken. En dag spurte hun faren sin om verdens tilblivelse: «Hvor kommer verden fra?» Faren svarte i samsvar med sine ideer, og omtalte den i materialistiske vendinger, før han tilføyde: «Men det er noen som sier at den kommer fra en som er veldig mektig og de kaller ham Gud.» Idet fare sa dette begynte den lille jenta å løpe rundt som en virvelvind i rommet i et utbrudd av glede, og utbrøt: «Jeg visste at det du fortalte meg ikke van sant; det er Ham, det er Ham!»[note]Sofia Cavalletti, Barnets religiøse potensial, oversatt av Inger Marit Brorson og Kristine Synnøve Brorson, Italiensk utgave: Il potensiale religioso del bambino[/note]
I følge Cavalletti har barn et dyp ønske for Gud, evne til å relatere til Gud og gleden over forholdet til Gud. Denne gleden er noe annet en den type gleden som gjør barna urolige og som oftest ender opp i tårer. Det er ikke denne type gleden barna erfarer når de nærmer seg Gud men en glede som gir barna fred.
Maria Montessori la merke til den gleden barna viste i forbindelse med de første forsøkene hun gjorde med eksperimenter på det religiøse området i Barcelona i 1915. Hun konstaterte at «Kirken virket nesten som målet for den undervisningen metoden var ment å gi», og de aktivitetene barna utførte i kirken var «praktisk talt repetisjoner av det de hadde lært i klasserommene… For et følsomt barnesinn må det fortone seg som målet for det tålmodig arbeidet de har utført, og gi det en glede full av takknemlighet og en ny verdighet.»[note]Maria Montessori and other, The Child in the Church, ed. E.M. Standing. «St. Paul, Minesota : Catechetical Guild Educational Society, 1965) s 24ff Italiensk utgave: I bambini vivienti nella Chiesa (Napoli:Morano,1922),s 14ff[/note]
Lyst å lese boken selv? Den kan kjøpes her.
