Gudsrikeleiken og konfirmanter

På Radøy har vi for første gang  brukt Gudsrikeleiken i konfirmantundervisning. Dette har vært veldig spennende. Ville konfirmantene likt det? Ville de oppfatte Gudsrikeleiken som «barnslig»? Eller klarer de å la seg rive med i fortellingen? Jeg opplever at jeg må være litt på «hugget» når jeg forteller og ikke la frykten slippe till, for da…

Men hvet du hva? Det ble så bra! Vel… ikke hver gang var det blink men stort sett tilfredsstillende for både konfirmantene og for meg. Da vi hørte på fortellingen om Abraham og den store familie lurte vi på hva som var de viktigste i denne fortellingen. En av konfirmantene syntes at dette var helt opplagt: Gud kom nær Abraham, flere ganger. Det viktigste var Guds nærvær. En annen en sa i respons at han syntes det viktigste var at Abraham og Sara faktisk gjorde som Gud sa: de gikk, selvom de måtte krysse ørkenen. En annen en syntes at det viktigste var at Abraham bygde en alter for Herren mens en annen en sa: Det viktigste er at Gud holder det han lover. Alt dette i samme gruppe!! Jeg var litt overveldet av deres innsikt og engasjement. Nå må jeg si at sånn var det ikke hver gang men det var heller ikke den eneste gang.

I evalueringen av konfirmasjonstiden sporte vi dem igjen: hva synes dere var det viktigste i konfirmasjonstiden. For mange var «ørkenen», «sandsekken til Wilco», «fortellingene» det viktigste. Jeg lurer på hvorfor disse fortellingene er så viktig for ungdommen i den alderen..?

Ja, jeg kan anbefale å bruke Gudsrikeleiken med konfirmantene (hvis du tørr). Har du erfaring med Gudsrikeleiken og konfirmantarbeid?